En befippet beiler
En noe befippet beiler forvillet seg en vakker vårdag inn i oppgang 4C. Han banket eplekjekt på den midterste døren i annen etasje og ventet bekymringsløst i et par sekunder. Da han ikke hørte skritt begynte han å ane ugler i mosen. Han banket en gang til, kraftigere denne gangen. Døren gled stille opp og hans obsternasige halunk av en utkårede stirret på han med sløve øyne. “Hva vil du?” spurte hun surt. Det oppstod en penibel situasjon før han tok til motet og begynte sitt sakløselige lirumlarum. “Stopp, stopp, stopp, la oss ta dette pø om pø. Du vil altså fri til meg?” “Ja, min kjære pengepuger, ja!” Hun så maroder ut, og ansiktet begynte å mankere farge. Hva skulle hun gjøre? Hva skulle hun si? Skulle hun ta initiativ til å begynne å krysse klinger eller skulle hun bare kaste han til hundene? tenkte hun. Et skjelmsk smil vokste fram i det stundesløse ansiktet hans og han brast ut i en voldsom latter. “Ikke vet jeg hvorfor jeg, en særdeles kjekk beiler, står her foran din smakløse dør. Men en ting er sikkert; jeg skal aldri i verden gifte meg med deg, DIN FORDØMTE NEBBENOSE!”.
